Ukependlere.....

Ny status fra nå: Ukependlere!!!!! Camilla og jeg vil for fremtiden være ukependlere til Sunnaas. Vi greier oss fint hjemme, så vi begynner med å reise hjem fredagskvelder og tilbake søndagskvelder. Påskeferien blir sannsynligvis hjemme i Son i stille og rolige former. Ullevål vil ha Camilla tilbake over påske for å sette på plass "skalletaket". Da blir vi på intensiven noen dager. Skal bli deilig når hodet blir komplett igjen så det går an og senke skuldrene en smule.....

Første tur hjem til Son.....

Lørdag til søndag fikk Camilla permisjon fra Sunnaas. Første tur hjem til Son siden ulykken. Farmor og farfar hentet og leverte oss, og bilturen gikk veldig fint. Vel hjemme i Son hadde vi det fint hele familien. Godt og samle alle under ett tak igjen. Camillas rom ble spesialrigget med sengeanordning og er kameraovervåket under "dagsovingen". Det var deilig å være hjemme på permisjon, og Camilla syntes det var spennende og se nybygget vårt. Byggingen går etter planen, så vi flytter på sensommeren til rolige omgivelser på eiendommen som har vært kalt "Sorgenfri" siden 1954.....

Utsikten fra rommet.....

Vi har topp utsikt fra vinduene våre. Deilig å våkne opp her, slå opp vinduet og høre vinden suse og lukte sjøluften. Bildet er tatt mot sydvest, med Steilene i forgrunn.....

Fisken Camilla.....

Camilla har vært like god i vannet som på hesteryggen, og i dag var det klart for første tur i rehab bassenget her på Sunnaas. Påmontert flyteutstyr både her og der ble hun forsiktig loset ut i vannet av vår flinke fysioterapaut. Gjorde noen øvelser og kjente litt på følelsen av igjen å ha vann rundt kroppen. Etter 10 minutter var alt flyteutstyret på land og ungen svømmer som den fisken hun kan være i vann. Far syntes også det var fint i vannet, 37 grader er passe for en mann.....

12-års dagen.....

Igår fyllte Camilla, heldigvis!, 12 år. Øverst på ønskelisten stod et ønske ingen greier å innfri..... Derimot ble det permisjon fra Sunnaas og tur til Drøbak. Camilla og Laddy ble gjenforent med tårer i øyekrokene. 50 dager borte fra hesten sin er lang tid for en hestejente. Karianne satte Laddy i hestesolariumet slik at Camilla kunne kose og stelle litt med "gutten" sin. Etter bilturen og en time i stallen var hun utslitt, og vi reiste opp til Ainas foreldre slik at hun fikk sove litt. Når hun våknet hadde de nærmeste i familien kommet til en liten fest, og vi spiste og koste oss. Hyggelig og rørende ble det. Men også litt vondt med første bursdagen uten mammas tilstedeværelse.....

Første uken på rehab.....

Ja jeg ser jeg skulle ha brukt blitz, men her er ihvertfall ungen på takterrassen. Hviler imellom "klassetimene" med forskjellig trening og undervisning. Vi sitter virkelig på toppen av Oslofjorden og har utsikt fra Holmenkollen, til nord i Drøbak. Uken har vært en "blikjent" uke. Mange fagansvarlige har blitt kjent med Camilla for å skreddersy et rehabiliteringsprogram for henne. Og vi trives så godt her som vi kan. Camilla får så fin opptrening i akkurat det hun trenger. Formen bedres stadig, og det er kun få dager til vi skal ha permisjon og ta oss en biltur på egenhånd. Håper dere likte reportasjen i Amta på torsdag, jeg synes det var godt skrevet og fine bilder! Beskjedenhet har aldri vært min sterkeste side.....

Angående besøk.....

Alle ønsker om besøk må rettes til meg på min mobil 900 81 707 som tekstmelding. Det er veldig mange som vil og skal få komme. Dessverre må jeg begrense antall besøkende hver dag fordi Camilla fremfor noe trenger hvile. Hun blir fort sliten av for mye. Så noe "ventetid" må påregnes.....

Vi flytter til Sunnaas.....

Ja så var vi ferdige på Ullevål for denne gang, og vi har nå flyttet til Sunnaas Sykehus på Nesodden. Her har vi fått et flott og stort rom sydvestvendt med skikkelig utsikt over fjorden. På vei hit ville Camilla stoppe på ulykkesstedet. Velvillige ambulansesjåfører svingte inn på siden og åpnet bakdørene så Camilla kunne titte utover strekningen hvor det skjedde. Når vi kjørte videre begynner hun plutselig å fortelle meg hvordan det ser ut inne i hestebutikken de var i denne onsdagen før ulykken skjedde. Til nå har hun ikke husket noe av onsdagen overhodet, men nå idag kom det bruddstykker av denne dagen tilbake.....

Ute i friskluft igjen.....

Når Aina og Camilla kom på akuttmottaket, ble alle klærne klippet av. Kun støvlene var hele. Jeg har hele tiden hatt Camillas støvler her på hybelen, i påvente av at de kanskje kunne brukes en dag. Ikveld var Camillas første tur ut i frisk luft på 34 dager. Det var visst deilig å se himmelen igjen, trekke frisk luft ned i respiratorlungene og kjenne regnet på nesa.....

Mirakelet Camilla tråkker til.....

Igår så vi tendensene til at Camilla hadde meget god kontroll over kroppen sin. På fysioterapitimen idag klokken 1030 reiser hun seg opp og går uten støtte ca. 200 meter!!!!! Fysioterapauten sa forrige uke da jeg spurte henne, at det vanlige er å bruke noen måneder på å lære å gå igjen, men siden det var Camilla (hehe) så kanskje hun greide å gå uten støtte islutten av mars. Camilla trengte helgen på det!!!!! Planen var at Camilla skulle først gå med prekestol, så rullator for å avslutte med krykker før hun gikk alene. Alle prognoser nok en gang knust, og Camilla trenger nå ingen hjelpemidler for å gå selv. Er det mulig.....

Familiemiddag fra Peppes.....

Igår hadde hele familien for første gang på 5 uker, familiemiddag. Peppes stod for serveringen og vi koste oss med Pizza. Karianne og jeg og alle ungene fikk være litt sammen igjen, og det var godt for store og små å møtes. Vi lekte litt med småtassene og hadde det fint.....

Ajour.....

Til nå har jeg egentlig publisert historien i etterkant. Fra nå av er datoene for publisering riktige med de faktiske hendelser. Skal prøve å blogge litt hver gang det skjer noe nytt med Camilla. Følg med på siden noen ganger i uken og "spread the word".....

Min fantastiske kone.....

Min Karianne er en dame dere ikke finner maken til. Hun greier alt som trengs og litt til. Mens jeg bor sammen med Camilla, bor Karianne hjemme med Thea Marie (1 år), Henrik Herbert (2 år) og Sara Margrethe (5 år), som er småsøsknene til Camilla. Vi bygger jo nytt hus i Son også, så vi har egentlig hatt hendene fulle fra før ulykken. Men Karianne ordner opp overalt og er en kjempestøtte for Camilla og meg. Vi gleder oss alle til vi er ferdige med hvite korridorer og kan komme sammen under nytt tak. Elsker deg kone! Du er verdens beste.....

Medisinsk post.....

Som et resultat av traume har Camilla utviklet diabetes 1, og parallellt med fantastisk opptrening av fysioterapautene her på Ullevål Sykehus, lærer vi oss insulinpumpen hun må bære på kroppen, og alle aspekter rundt diabetesen. Vi søkte mens vi var på intensiven plass på Sunnaas Sykehus, og etter å ha bestått opptakskravene fikk vi gledelig melding om at Camilla og jeg får flytte dit mandag 12/3. Camilla må nå ha tilmålt trening og ikke for mange inntrykk av gangen. TV er forbudt og vi prøver å kun stimulere 1 sans av gangen. Camilla og jeg snakker om "svampen" som er inni "nøtteliten" (hodet), og "svampen" må også trenes. Hun husker det meste og er for det meste som før. Selv sier hun det så fint: "Pappa-jeg tror alle tenkemennene min er iorden nå! Men noen av huskemennene er fremdeles på ferie!!" Det er helt fantastisk hvordan hun har krafset seg tilbake til nesten der hun var. Og jeg tror de fleste her på Ullevål oppfatter hele historien som et lite mirakel.....

Ferdig på Barneintensiven.....

De siste dagene på Barneintensiven imponerer Camilla med å raskt få bedre og bedre kontroll over egne "systemer", og mange kroppslige funksjoner kommer på plass etter å ha ligget urørlig i sengen i 14 dager. Og jeg mener urørlig. Hun lettet ikke på et øyelokk på de dagene! Siste dagen her er nesten litt tung. Litt trist å ta farvel med så mange fantastiske mennesker, som fikk datteren min tilbake til livet. Uten den innsatsen som ble gjort av ambulansepersonell, akuttmottak, traumeteam og intensivteam hadde Camilla vært død. Takk til dere alle, vi er glad i dere for alltid og vil komme tilbake på besøk.....

Stemmen kommer.....

Etter noen dager med visking, og mitt mas om at hun skal si BØ! så hardt hun kan mange ganger daglig, kommer stemmen igjen. Talesenteret får kontroll over stemmemusklene og hun snakker nå ganske greit. Kan ikke skrike til meg enda, men det kommer vel det og.....

Det lysner.....

Dagen etter bisettelsen, altså fredag, skulle Camilla gjennom endel motoriske tester. Disse viste at Camilla har kontakt med samtlige muskler i kroppen. Da måtte vi bytte seng, og jeg løftet henne for første gang på lenge opp i armene mine og sykepleierene byttet fra intensivseng til "ståseng". Denne sengen kan tiltes fra liggende og opp i stående med Camilla fastspent til madrassen. Ved å tilte gradvis opp og ned lærer hun seg hodekontroll, og kroppen lærer å justere blodtrykket fra liggende til stående. Denne utviklingen går raskt, raskere enn forventet og vi aner kanskje at hun kan komme seg kjekt. Hun kan fremdelse ikke prate, kun viske meget svakt. Halsen er iorden etter x-tuberingen så problemet ligger på et annet plan.....

Ainas bisettelse.....

Torsdag 15/2 klokken 1300 ble det avholdt bisettelse for mammaen til Camilla. I Drøbak kirke var det fullt hus og masse blomster og kranser. Camilla kunne selvfølgelig ikke være med, Karianne var hos henne mens jeg gikk i kirken. Fin bisettelse med en behagelig prest som gjorde stunden til en verdig avslutning for Aina. Alt ble fotografert og videofilmet slik at vi kan avholde en minnestund sammen med Camilla siden. Camilla vil jo også være med på urnenedsettelsen til våren, så det blir nok godt for henne at hun kan delta på det.

Oppvåkning.....

I dagene som kom ble mer og mer utstyr fjernet fra Camillas kropp, og verdiene for de fleste funksjoner ble bedre og bedre. Lungebetennelse og forhøyet CRP ble bagateller i det store bildet, og vi begynte så smått å få kontakt med henne igjen. Omtåket og groggy. Kunne ikke prate. Blunk med øynene betydde ja. Kommunikasjonen var vanskelig. Etter noen dager visket hun pappa med svak stemme. Det var fint. Så hvisket hun mamma. Å fortelle Camilla at Aina var død er det verste jeg har meddelt henne noen gang. Tror nok ikke hun forstod først, vi måtte snakke mye om det før hun fikk tak i sannheten. Smertefull og brutal. Livet tilbake til virkeligheten var alt annet enn enkel.....

X-tubering og abstinenser.....

Camilla ble ifra første stund kjørt ned i medisinsk koma for at kroppen kun skulle bruke energi på å rette hodeskaden. Bevissthetsgraden var MAAS 0. Det er ingenmannsland. Kroppen til Camilla drev kun blodsirkulasjonen selv, alt annet var overtatt og styrt av maskiner og pumper. Onsdag 14/2 skulle bli hennes andre fødselsdag: Anestesilegen hadde justert bevissthetsgraden forsiktig opp, og vi skulle se om ikke Camilla kunne overta å puste selv. Røret i halsen måtte trekkes i nøyaktig rett tidspunkt, og alt gikk etter planen. Camilla overtok selv pustingen og lykken var stor da PC skjermen til respiratoren lyste "stand by". For å holde kroppen til de grader i "kjelleren" hadde Camilla fått bl.a. Fentanyl. 100 ganger sterkere enn Morfin. I 48 timer var abstinensene kraftige og hun hadde det jævlig. Men jeg husker at jeg var glad, bedre med en narkoman unge enn en død unge.....(Utvikler syk humor av å bo på Ullevål for lenge!)

Camilla under intensiv behandling

Ventetiden.....

På intensiven hos Camilla var det alltid mellom 2 og 6 sykepleiere/leger/overleger som jobbet med henne. Hvert minutt, hele døgnet over 3 skift. Tverrfaglig samarbeid som jeg aldri har sett maken til. Så dyktige at det nesten blir gøy å betale skatt igjen. De tok vare på oss alle sammen på aller beste måte. Med inntil 10 intravenøspumper, respirator, vannkjøling av kroppen og full overvåking ventet vi. Og ventet. I 9 dager ventet vi ved sengen hennes på å få svaret: Vil Camilla leve eller dø. Og hvis hun får leve: Hva er igjen av gamlejenta? Den niende dagen kom svaret: Etter nye CT bilder mente neurokirurgene at Camilla sannsynligvis ville leve. Men vi visste fremdeles ikke nøyaktig hvordan hun ville bli.....

Marerittet fortsetter.....

Våknet torsdag etter å ha sovet i 1 time. Trodde alt bare var en syk drøm, men virkeligheten smalt fort inn. Camilla begynte å bli ustabil. Utvendig har Camilla ikke hatt skader, hovedproblemet har hele tiden vært hodetrykket. Faglig kalt ICP. På grunn av den høye energien i krasjet, hadde Camillas hjernevev smellt så kraftig internt i hodeskallen, at denne "blåveisen" ville skape kraftige trykkøkninger som igjen ville skade vev som i utgangspunktet fungerte. For å forhindre dette prøvde man å roe trykket med medisin/kjemi. Det fungerte en stund men utover torsdagen ble ICP'n ukontrollerbar, og et kranieinngrep var ikke til å unngå. For å "slippe ut" blåveisen ville neurokirurgene fjerne venstre side av kraniet, slik at noe av trykket kunne avlastes. Operasjonen tok vel 3,5 time og var vellykket. Camilla kom tilbake til intensiven i live. Fremdeles livstruende skadet. Ingen visste riktig sikkert hvordan dette kunne ende.....

Aina forlater oss.....

Hodeskaden Aina fikk i sammenstøtet, var ikke reparerbar. Ingen i hele verden kunne redde henne. Intensivteamet gjorde det de kunne, men vi måtte ta farvel med Aina denne kvelden. Aina hadde ikke vondt, og led ikke. Vi holdt henne i hånden og fortalte henne noen gode ord, strøk på henne og takket for alt. Aina var ikke på noe tidspunkt bevisst etter ulykken, men vi håper likevel hun tok ordene våre meg seg til himmelen.....Presten kom og vi hadde en minnestund på rommet rundt sengen til Aina. Vi ba for Aina og for Camilla.....

Vi ankommer Ullevål.....

Ved ankomst i hovedbygget blir vi møtt av ledsager, og vi løper til barneintensiven. Her finner vi dessverre min Camilla (11 år). "NN 14 år" var min datter. Jeg blir satt inn i situasjonen mens Karianne og ledsageren løper videre til voksenintensiven hvor Karianne finner "NN 33 år", som er Aina (38 år). På det tidspunktet var Camilla stabil, så både Karianne og jeg valgte å være hos Aina sammen med mine og Ainas foreldre, da situasjonen hennes var meget kritisk.....

Hva som hadde skjedd.....

Følgende er jeg blitt informert om i etterkant, av Politiet og etter å ha lest ambulanserapporten: Aina og Camilla kjører sydover på E18 og nærmer seg "Katten". De kjører med avpasset fart, pent i sitt felt på det speilblanke føre som det var denne kvelden. Midt på sletta ved "Katten" kommer en skapbil med henger over i deres kjørefelt, og frontkolliderer med damenes Audi. Det er vitner til ulykken og det alarmeres klokken 1812. Ambulanser og ambulansehelikopter, politibiler og politihelikopter samt redningsbil fra brannvesenet er meget raskt på stedet. E18 stenges og det slåes traumealarm på Ullevål Sykehus.....

Første varsel.....

31. januar mottok jeg en forferdelig melding fra min kone Karianne på SMS. Jeg jobbet på kvelden på Nesset. "Du må ringe. Alvorlig." Kastet meg over telefonen og fikk høre av Karianne at Politiet hadde ringt hjem og ville ha oss til Ullevål Sykehus for å identifisere 2 personer de antok var Aina og Camilla. De hadde kommet inn etter en alvorlig frontkollisjon på E18 ved "Katten" på vei ut av Oslo. De hadde ingen ID på seg, men via registreringsnummeret på bilen fant de Aina som eier. Og via folkeregisteret fant de meg som pappa til vårt barn. Jeg tok noen telefoner og fikk bekreftet at Aina og Camilla hadde reist til Oslo for å kjøpe hesteutstyr. Frykten for at det faktisk var Aina og Camilla ble stor, og Karianne og jeg la ivei mot Oslo, mens mine foreldre plukket opp Ainas foreldre og la kursen samme vei.....

Innledning.....

Denne bloggen er opprettet av Svein, Camillas pappa, for på en enkel måte informere familie, venner og bekjente som tenker på Camilla. Håper at dere kan finne trøst i noe av det jeg skriver.